I kjølvannet av massakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet har vi fått høre mange meningsytringer fra ytterliggående politikere, grupperinger og bloggere som har sympatier med Behring Breiviks forskrudde syn på samfunnet.

En av oppgavene framover er å ta til motmæle. Skal vi skape det nye "vi" som vi så sterkt har følt på etter grusomhetene 22. juli må ytringer møtes, ikke ties i hjel.

En av de største sosiale møteplassene vi har er arbeidsplassene. I det flere og flere kommer tilbake etter endt ferie er det på tide å sette av tid til diskusjon på landets arbeidsplasser. Hvem er vi? Hvordan behandler vi hverandre? Hva slags kollega er jeg? Og hva slags omtanke har vi for andre? Ikke bare de vi kjenner, men hva slags syn har vi på våre medmennesker?

Kanskje det er en idé at hverdagsytringer ispes en dose fakta heller enn å bygge på myter som ikke eksisterer? Den store islamiseringsfaren er en av disse. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) bor det ca. 600.000 personer i Norge som selv er innvandrer eller som er barn av innvandrere. Av disse har 287.000 sin bakgrunn fra et annet europeisk land, med personer fra Polen og Sverige på topp. Og personer registrert i et muslimsk trossamfunn utgjør 90.000. Det vi kan lese ut fra tallene er at det ikke nødvendigvis er slik at folk som har en muslimsk kulturbakgrunn er mer religiøse enn folk fra en kristen kulturbakgrunn.

Likevel er det de som vil skremme oss med at det norske samfunnet vil bli totalt forandret av innvandring – og det er de som framlegger statistikk over hvor mange muslimske eller ikke-vestlige innvandrere vi vil ha i Norge om 20, 50 eller 100 år. Om det er det å si to ting: For det første stemmer slik statistikk sjelden. En norsk blogger har akkurat laget en morsom sak basert på tallene for innvandrere til Norge fra Island i 2009 og 2011. Ikke overraskende har mange islendinger flyttet ut som følge av krisa. Ut fra en 60 prosent økning i antallet islendinger i Norge kommer han til at det vil bo 72 millioner islendinger her om 40 år. Det er selvsagt bare tøys. På samme måte som det er tøys å hevde at Norge vil bli oversvømt av pakistanere, polakker eller somaliere.

Det andre man kan si, er at de som kommer som innvandrere – og ikke minst deres etterkommere – faktisk blir integrert. For et drøyt hundreår siden var Norge det landet i Europa etter Irland som hadde størst utvandring til Amerika. Likevel hadde vi netto innvandring på grunn av alle svenskene som kom hit. I dag merkes den svenske innvandringen ikke på annen måte enn at noen nordmenn har son-etternavn. Selvsagt har nordmenn og svensker likere språk og kultur enn for eksempel nordmenn og somaliere. Likevel forteller dette mye om hvordan forskjellene viskes ut over tid.

Etter 22. juli har Siv Jensen tatt selvkritikk på måten Frp har snakket om innvandrere på. Hun fortjener honnør for selvkritikken – den er tross alt påkrevet. Nå er det å håpe at den nye tonen hun varsler vil vedvare. Det er nemlig en ting som følger med de frihetene vi har i et samfunn, som ytringsfriheten – og det er ansvar. Vi må kjempe for retten til å gi uttrykk for det vi mener om samfunnet – også hvis man er bekymret for sider ved innvandringen. Men vi må også stille krav til hverandre, og ikke minst til samfunnstopper, om å ta ansvar for hvordan vi snakker om enkeltmennesker og grupper.

Tiden er kommet for å bygge ned myter gjennom å snakke med hverandre heller enn om hverandre. I de aller fleste byer og tettsteder bor det folk som ikke har sin opprinnelse der, men som møtes i fellesarenaene – ikke minst arbeidsplassene. Det er der vi må våge å snakke sammen. Å ikke fortie hatefulle ytringer, men utfordre dem. Å ikke tie når det er noe ved andres kultur vi ikke forstår, men spørre. Norge har fått en ny sjanse etter 22. juli. Den bør vi ikke la gå fra oss.