Her er noen bilder fra ILO-konferansen:


Karin Enodd og jeg har mye å snakke om i
lunchen.



Pauser brukes til å skrive blogginnlegg.



Her leser jeg siste nummer av LO Aktuelt.

I dag legger komiteen som behandler brudd på ILO konvensjonene fram sin rapport. I 10 dager har vi fått innblikk i og diskutert mange lands lovverk og praksis og brudd på ILO konvensjoner. Det være seg barnearbeid, situasjonen for fagforeninger og tillitsvalgte, situasjonen for urbefolkning, lønninger, tvangsarbeid eller diskriminering. Jeg skal forsøke å gi noen drypp fra diskusjonene omkring de ulike tema.

Først ut; Russland og diskriminering av kvinner – ILO konvensjon 111.

I Russland tar de vare på kvinnene sine, så godt vare på dem at det lovmessig eksisterer en liste over 456 yrker i 38 bransjer kvinner ikke kan inneha! Det vil si yrker arbeidsgiver ikke har lov til å ansette kvinner til. Dette dreier seg om hardt fysisk arbeid og arbeid med høy risiko for helse og sikkerhet, arbeid under jorda (bortsett fra lettere, ikke fysisk arbeid). Også arbeid som innebærer løfting over en maksimumsgrense er forbudt for kvinner.

Myndighetene argumenterer at det tross alt bare er snakk om 4 % av alle yrker og at disse kun representerer 2 % av økonomien, klargjørende for meg at det ikke kan dreie seg om arbeid med løft av spesielt tunge besteforeldre i helse- og omsorgstjenesten. Russiske myndigheter gjør et stort nummer av at dette ikke er diskriminering men omsorg for kvinners helse. Russisk fagbevegelse forsvarer listen, blant annet for å ”beskytte” kvinners reproduksjonsevne, altså å få barn. Mange kvinner vil finne det fornærmende å bli redusert til fødselskammer, men ikke i Russland – der er det omsorg.

Kvinner får altså ikke lov til å fritt velge yrke, dvs. det kan du som kvinne, bare du ikke velger ett av yrkene på lista! Enda mer oppsiktsvekkende er det at russisk fagbevegelse støtter dette. Arbeidsgiver kan gjøre unntak og ansette en kvinne i et yrke som står på lista, men da først etter at de har forsikret seg om at arbeidet er tilrettelagt for kvinner og at alle helse og sikkerhetsrisikoer er minimert, i tillegg må dette godkjennes av arbeidstilsynet og de offentlige helsemyndighetene. Jeg hadde jo håpet at arbeidsgiver var nødt til å tilrettelegge alt arbeid på en slik måte at helse og sikkerhets risiko minimeres, uavhengig av kjønn!

Komiteen som har behandlet brudd på ILO-konvensjonene her på ILO-konferansen konkluderer med at Russlands ”kvinne-liste” ikke er i tråd med konvensjonen og ber de endre sin lovgivning slik at begrensninger i yrkesdeltakelse ikke baserer seg på stereotype oppfatninger av kvinners kapasitet og rolle i samfunnet, men at eventuell beskyttelse strengt forholder seg til behov for tilrettelegging for gravide og ikke for kvinner som gruppe.

Da er komiteen for anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem ferdig med sitt arbeid på årets ILO – konferanse.

Arbeidstakergruppen har hatt god støtte fra majoriteten av regjeringene, også den norske, og resultatet av årets forhandlinger ble godt. Spesielt viktig var det at det ble flertall for en konvensjon supplert av en rekommandasjon. Arbeidsgiverne var desto mer skuffet da de ønsket seg et mer uforpliktende instrument gjennom å utvikle en rekommandasjon.

Da vedtaket var et faktum, brøt det ut elleville gledesscener blant både NGO’er og fagforeningstillitsvalgte fra Asia, Latin-Amerika og Afrika, en ikke helt god tone under ILO – forhandlinger. Så det ble en advarsel om at dette ikke måtte gjenta seg.

Arbeidstakerne er også fornøyd med de mange viktige vedtak som ble gjort på definisjonen av arbeidstaker i private hjem, retten til skriftlig arbeidskontrakt, minstealder, arbeidstid, hviletid, betalt ferie, helse-, miljø og sikkerhet og sosial beskyttelse.

Sluttbehandlingen av konvensjonen skjer imidlertid på neste års konferanse, så her kan man ikke hvile på foreløpige seire. Arbeidsgiverne er ikke fornøyd med resultatet av årets forhandlinger, så de har lovt å komme tilbake men flere og bedre begrunnede forslag til ILO – konferansen i 2011.

Arbeidstakerne har derfor et stykke arbeid å gjøre det kommende året, spesielt hva angår drøftinger og avklaringer nasjonalt, men også gjennom å holde god kontakt med fagforeningskolleger for å holde motivasjon og lobbying oppe. Bare gjennom systematisk arbeid kan vi neste år lykkes i å få forhandlet fram en sterk konvensjon som kan gi millioner av arbeidstakere, de fleste kvinner, anstendige arbeidsforhold.

Les mer om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem her.

I en kommentar til Geir Runar Karlsens bok om "Det regulerte arbeidsmiljø" kommer Elin Ørjasæter med noen påstander og betraktninger som ikke kan stå uimotsagt.

For det første viser hun til mitt utsagn i Aftenposten om at "Det må aldri være tvil om at arbeidsgiver har ansvar for arbeidsmiljøet". Videre skriver hun at : " Det Trine Lise Sundnes og resten av LO overser er at ordet "arbeidsmiljø" nå dekker alt fra farlige kjemikalier, der sjefen bør ha ansvaret, til områder han ikke bør lastes for, som den enkeltes motivasjon og velvære, til enhver tid".

Her tar Ørjasæter grunnleggende feil. LO overser på ingen måte mangfoldet som ligger i arbeidsmiljøbegrepet – og bruken av dette i arbeidsmiljøloven. Det er et resultat av en ønsket politikk! Og ja, det er riktig at begrepet arbeidsmiljø , psykososialt arbeidsmiljø, trakassering, med mer ikke er så presise begreper som for eksempel kjemiske stoffer, som kan klassifiseres og som det kan utarbeides detaljerte rutiner for håndtering av.

Som på mange andre områder, kan det være nødvendig for forståelsen og praktiseringen av lovbestemmelsene at de følges opp av forskrifter og veiledninger. En gjennomgang av dagens forskrifter viser at det fysisk/kjemiske arbeidsmiljøområde er langt bedre dekket enn det psykososiale. Opplæring er også sentralt, både for arbeidsgiver og arbeidstakere. Dette har vært saker som LO har satt på dagsorden i lang tid. Lykkes vi i vårt mål om bedre forskrifts- og veiledningsdekking for det psykososialt arbeidsmiljøområdet vil virksomhetene kanskje lykkes bedre med å selv løse sine arbeidsmiljøproblemer uten hyppig bruk av dyre eksterne konsulenter.

Vi har levd en stund med begreper som "psykososialt arbeidsmiljø". Virksomhetenes oppmerksomhet på dette området er langt større i norsk arbeidsliv nå, enn det var den gang "psykososialt arbeidsmiljø" kom inn i arbeidsmiljøloven i 1977. Både arbeidsgiver og arbeidstaker vil nyte godt av en arbeidsplass med aktiv medvirkning fra de ansatte, et miljø der det er tillit, åpenhet, høyt under taket, og der ledelsen evner å håndtere konflikter på en god måte. Dette har vesentlig verdi både menneskelig sett og også for muligheter til å gjøre en god jobb. Disse begrepene som Ørjasæter så lett kaster fra seg, bør derfor tvert om få enda større oppmerksomhet, slik at arbeidsgiver og arbeidstaker kan jobbe sammen mot felles mål.

Les Elin Ørjasæters kommentar her

Torsdag 26. august la Fafo fram rapporten "Kontroll og overvåkning i arbeidslivet" som LO bestilte.

Den viser at personvern for norske arbeidstakere er under press. LO har allerede bedt myndighetene lage en offentlig utredning iom problemet knyttet til personvern i arbeidslivet.

Vi har fått god respons på vår forespørsel og det jobbes nå for å finne en møtedato som passer både for oss i LO og for berørte departementer.

Her er noen eksempler på mediedekningen av lanseringen av rapporten:

Frifagbevegelse
Aftenposten
Dagsavisen
Dagbladet
NRK

Kvinnepanelet har framsatt en rekke gode forslag. Jeg vil spesielt trekke fram til forslagene om at retten til heltid må lovfestes og forslaget om ny foreldrepermisjon på 52 uker med tredeling, hvor hver av foreldrene har egne selvstendige opptjeningsrettigheter.

Jeg mener disse to forslagene vil bidra til å bygge ned de viktigste strukturelle hindrene for reell likestilling og likelønn. En foreldrepermisjon som skissert vil ha mange gunstige effekter på sikt. Kvinner og menn vil bli mer likestilte i praksis på hjemmebane, på arbeidsmarkedet og som omsorgspersoner.

Men en lovfestet rett til heltid vil også de kvinnene som ønsker høyere stillingsbrøk, kunne få bedre muligheter til utvidet arbeidstid og dermed mer økonomisk uavhengighet. Rapporten viser at også dette vil gjøre partene i et forhold mer likestilte.

Det holder ikke å fri. Man må ha noe å komme med også.

I forrige uke ble jeg til min store overraskelse beskyldt for løgn av Høyres Per-Kristian Foss, i en debatt på Dagsnytt 18. Hvorfor? Jo, jeg kom til skade for å påstå at Høyres politikk på arbeidslivsområdet ikke akkurat var å rope hurra for dersom meningen var å fri til polakker bosatt i Norge ved det forestående kommune- og fylkestingsvalget. Ifølge Per-Kristian Foss var det bare to av 24 forslag Høyre ikke hadde stemt for, som var viktige for polakker. Eller som han selv sa det: «det er bare de to viktigste vi har stemt imot». Jeg er selvfølgelig spent på hvilke forslag Foss anså som de viktigste, men tiden i studio tillot ikke utlegninger. Jeg kan komme på mer enn to forslag Høyre har stemt imot, og som har stor betydning for arbeidstakere bosatt i Norge.

LO og våre forbund har i mange år jobbet mot sosial dumping av lønns- og arbeidsvilkår, som blir spesielt tydelig når arbeidstakere flytter over nasjonale grenser etter arbeid. Manglende kunnskaper om lokale forhold gir arbeidsgiver stort spillerom for å utnytte den arbeidskrafta disse representerer. Det viser de siste avsløringene om tilstanden i bemanningsbransjen.
Ved den store revisjonen av arbeidsmiljøloven som ble vedtatt i juni 2005 fikk Bondevik-regjeringen gjennom en fiffig konstruksjon som i praksis ville føre til at overtidsgodtgjørelsen bortfalt. Igjen satt arbeidstakeren med et system med ekstremt lange arbeidsdager litt billigere for sjefen. For den enkelte ville det den gang resultere i et brutto tap på kr 40.000,- per år, gitt at overtidskvoten var fylt. I samme vedtak forsvant også retten til å stå i jobben din mens du går rettens vei med en oppsigelse, og muligheten for 72-timersuka ble født.

Høyre og Frp skrøyt den gang av at de endelig hadde fått liberalisert arbeidslivet! Fritt fram er kanskje bra for arbeidsgiver. Det er ikke bra for arbeidstaker, når en skal fremsette sine krav overfor arbeidsgiver og absolutt all makt ligger i arbeidsgivers hender. Disse reguleringene ble aldri en realitet; ved stortingsvalget i 2005 vant de rødgrønne flertallet, og endret loven før den trådte i kraft.

For mange er det lenge siden 2005, men Høyre har ikke endret politikk, og merittlista stopper ikke der. De har siden den gang stemt mot de fleste forslagene mot sosial dumping, som innstrammingen i reglene for utleie av arbeidskraft, plikt for oppdragsgiver til å påse at lønns- og arbeidsvilkår er i tråd med allmenngjorte tariffavtaler eller solidaransvar for oppdragsgiver for lønn og feriepenger. Det er forslag som vi mener har stor betydning for arbeidstakere som jobber i Norge. Når det gjelder tillitsvalgtes innsynsrett mener Høyre at det skal være Arbeidstilsynet og ingen andre som skal ha den retten. Problemet oppstår når Arbeidstilsynet ikke har økonomiske ressurser til å være over alt. I en slik situasjon vil tillitsvalgtes innsynsrett være en mulighet til å få utnyttingen av arbeidskraft på bordet, slik at den kan gjøres noe med. I rettferdighetens navn skal Høyre ha at det er mange politiske partier som ikke har tatt inn over seg hvilke ressurser som kreves dersom Arbeidstilsynet skal komme utnyttingen til livs. Vi snakker om bortimot dobling av dagens budsjett. Innsynsrett for de tillitsvalgte vil kunne avhjelpe ressurssituasjonen. Det samme vil de regionale verneombudene i hotell- og restaurantbransjen og i renholdsbransjen - som Høyre stemte imot.

Mange av disse forslagene har kommet til gjennom de avsløringer bl.a. Fellesforbundet, El & It og Arbeidsmandsforbundet har fått til, godt hjulpet av medlemmer ute på arbeidsplasser der man opplever at utenlandske kolleger utnyttes. Mange av disse kommer fra Polen. Godt valg til alle sammen!

(Dette innlegget ble publisert i Klassekampen 2. mars 2011)

Denne uka behandler ILOs styremøte budsjettet for 2012-13. Resultatene av krisa i mange land rammer også ILO ved at giverland som tidligere har overført ekstra penger til ILO nå er tvunget til å holde på egen lommebok. Dette gjør budsjettdrøftingene utfordrende.

Storbritannia har gått lengre enn de fleste og helt kuttet sin støtte som en av de største giverne til nå. Bak dette ligger nok ikke kravene til egen budsjettbalanse alene, men også en ideologisk og politisk tanke. ILO er det eneste FN-organet hvor arbeidslivets parter også er representert, i tillegg til regjeringene. Å ramme ILO svekker også fagbevegelsens innflytelse globalt, noe jeg kan tenke meg ikke er en fremmed tanke for den sittende regjeringen i Storbritannia.

Ryktene tilsier at Obama-administrasjonen vil ha et nullvekstbudsjett og innføring av lønnsfrys for ILOs ansatte som forsvar for fortsatt økonomisk støtte til ILO, i kampen for støtte til eget budsjettforslag hjemme, hvor offentlige lønninger er fryst.

Gjennom å svekke ILO økonomisk rammer en også fagbevegelsen og deres mulighet til å være aktive deltakere i policydiskusjonene nasjonalt. Mange av ILOs prosjekter handler nettopp om å bygge opp nasjonal fagbevegelse slik at de sammen med arbeidsgivere kan være representert ved bordet sammen med regjeringene for å utforme tiltak som kan bidra til å trygge arbeidsplasser, og dermed få økonomien på beina igjen.

I Norge har vi erfart at å bruke noe mer penger i krisetider og spare i gode tider er en riktig politikk for sysselsetting og vekst. Derfor er gledelig at den norske regjeringen står fast på sitt bidrag til ILO og er så tydelige på at det er viktig å styrke fagbevegelsen og arbeidslivets parter i dialogen med regjeringer verden over.

Å lande budsjettet for 2012-13 på en god måte er viktig i kampen for anstendig arbeid og en bedre hverdag for verdens arbeidstakere. Diskusjonene denne uka vil vise om vi klarer det.